Til minne om Tony

Tony var en lærevillig, lydig (nok), rolig og behagelig hannhund.
Vi valgte  Tony fordi han var den roligste i kullet og en trygg valp. Roen beholdt han gjennom hele oppveksten og ble en stabil voksen "kar" som gjorde det meste for en godbit, litt klapp og kos.

(Tony ble oppkallt etter midtstopper og den respekterte fair play fotballspilleren Tony Adams på Arsenal. Fair play og en god medspillier kan vi si er en nærliggende og god beskrivelse av vår Tony også.)

I oppveksten var pinne og ballkasting bannlyst. Han ble aldri vekket når han sov, leke gjorde vi ute, inne var det for det meste bare rolig "bruke hode" leking og masse kos. Dersom kose/leken utviklet seg til å bli  for voldsom avsluttet jeg .

De rolige omgivelsene, tror jeg er en av grunnene til at han ble som som han ble. Flatten er jo ellers kjent for å være lett og stresse opp.
 
I tillegg til turer i fjell og skog trente jeg Tony i forskjellige sjangere. Han hadde sin egen mini Agillity bane i hagen, vi prøvde oss på litt "jakt" ( søk etter rypevinger)  Apportering av dummyer både til lands og til vanns. Vi hadde det alltid kjempe kjekt med alle aktiviteter, og kunne vi ikke trene på noe fornuftig, ja da fant vi på noe ufornuftig som trillebårkjøreng etc. Det viktigste er at vi hadde det gøy.

Tony hadde alltid stor glede av apport arbeid, og i den forbindelsen trente jeg han til å bli min egen servicehund ( se eget innslag)
 
Når han kjedet seg apporterte han det meste han fant på sin vei, ( også ting jeg ikke ba om) og ble kjempe glad når jeg høflig tok imot. Du kunne liksom se på han at han var stolt, og øynene som sa: Er jeg ikke flink nå?

Vi fikk bare ta det humoristisk når håndvesker, små huskelapper, bæreposer, brev, etc, høytidlig blir avlevert.
Hadde han fått nok hodetrim i kontrollerte former iløpet av dagen ble det minimalt med egne påfunn, og da var det jo min feil at han noen ganger jobbet litt på egenhånd.

Tony led av en kronisk mage og tarm sjukdom som ble behandlet med medisiner de siste 3 årene han levde. Høsten 2013 ble han desverre dårligere og vi oppdaget  3 svultser på tungen hans som vokste raskt og som medførte at han vegret å spise.

11. november sovnet han stille inn med hodet i fanget mitt.

Helt til det siste var han bare snill og delte sin ro og trygghet til oss, og til lille Dennis som fikk ligge tett inntil ham for varme å støtte i den første valpetiden.

Jeg vil alltid savne god-gutten min, men som vetrenæren sa så pent til meg:

Nå løper han glad og fornøyd i hundehimmelen, og jeg vet at dersom det finnes en hundehimmel, har han blitt gjennforent med søsteren sin Agnes som døde bare noen uker tidligere enn han.

Takk Tony, for alle de fine turene.

 

 

 

 

 

Med vennlig hilsen

Elin

Tony og Agnes springer nå i hundehimmelen